Da øya brant

La meg fortelle deg, om da jeg så en hel øy brenne. Ikke en liten øy. Og ikke hvilken som helst øy, men vulkanøyen Stromboli, i Italia.

Det er jo fristende å si at det var vulkanen som utløste brannen. Det hadde liksom gjort historien litt mer dramatisk. Men nei, det var et film-team som hadde gjort en feil, og gjorde at det eskalerte og som gjorde at vi nesten måtte evakuere. Og denne historien handler om krisemaksimering, og hvordan håndtere en slik situasjon. Nå skal jeg så absolutt ikke si at dette, er en mal på hvordan å håndtere en brann. Men heller noe som kunne oppfattes som en krise, men heller ble en opplevelse jeg aldri (forhåpentligvis) kommer til å få igjen. Og som ble minneverdig, nettopp fordi, at i øyeblikket, gikk det opp for meg og reisepartneren min, at dette som vi nå opplevde, var noe helt unikt og spesielt.

Og det er synd at det var en brann som skulle utløse en sånn lærdom. Men - man tar det man får.

Det startet på vei inn til øya. Jeg var på min sjette uke i Italia og ei god venninne hadde kommet fra Norge for å bli med og være med i to uker. Vi hadde vært i Sicilia, på hostell i en uke allerede, og nå satt vi på båt til Stromboli. Vulkanøyen, med svarte strender. Svart sand, og svarte steiner. Det var også en øy med noen få fastboende, og det var om sommeren det var flest folk der, for da gjorde de fastboende om sine hjem til utleie for å få inntekt til seg og familien. Det virket som at dette var standard prosedyre. Og jeg var heldig å bli invitert inn på middag og kald øl en kveld, etter at venninnen min hadde dratt, og de kunne fortelle meg dette. Det var ikke lenge før turist-flokken skulle ta over øya, men vi var der like før.

Alt var litt mindre her. Gatene smalere. Og det samme var også bilene. Små tuk-tuker. Som både taxien og politet brukte. Det var egentlig litt komisk først. Men så ble man vandt til det. For alt var litt annerledes her. Det var palmer. Det føltes som å være i Thailand eller et annet asiatisk land. Og det var tykt med trær. Om kveldene ble alle utelys slukket, så det var bekmørkt, og alt man kunne høre var salamanderne. Eller de små dyrene som lager høy lyd, men som man egentlig aldri ser. Men det var også fugler. Og vind. For vi var jo tross alt på en øy. Også var det den momentume følelsen av å være i nærheten av en vulkan. En ekte vulkan, som jeg tror, hvis jeg ikke husker feil, hadde lava som føk ut av seg hver kveld. Det er ganske stort. Og de fastboende der virket også til å ha et slags religiøst eller spirituelt forhold til vulkanen. Vulkanen var en henne, og hun ble respektert.

Det var på vei inn til øya, i båten, at vi så de første tegnene til brannen. Da var det bare røyk, og ingenting man umiddelbart ble redd for. Kun røyk. Det var ikke før lengre ut på kvelden at det ble alvor. Plutselig hørte man ikke fuglene, og de små salamanderne. Eller vinden. Men man hørte knitringen fra ilden. Og den hadde beveget seg, og beveget seg kjapt. Det er rart å si plutselig. For hvordan kan en brann, så stor, blir plutselig. Når den startet på dagen, og ble større. Men det føltes som plutselig. For plutselig så så man den så tydelig, i mørket, og lydene fra den. Brakene fra trærne. Det var nesten som at hele øya lagde lyd. Alt det som levde der, led. Det er forferdelig å tenke på. Alt det som gikk tapt på grunn av en dum feil som ble gjort. Ikke vulkanen, eller øya, som hadde skyld. Men dette film-crewet.

Og flammene strakte seg. Opp mot vulkanen og fjellet, og ned mot, og nærmere og nærmere hotellet. Ned fra himmelen kom det aske, som dalte ned. Vi ble etter hvert bevisst på at det kan være farlig å puste inn asken, så vi fant sjal og t-skjorter for å dekke til munnen. Det høres dramatisk ut. Og det var også dramatisk. Men vi var trygge. Der vi sto på taket på hotellet og skuet ut over hele fjellet og øya. Den var intenst oransj. Opp mot den mørkeblå himmelen. Det var lys fra hotellet, men bortsett i fra det bare ilden. Brannen. Og man så at den beveger seg kjapt mot høyre og nedover, på grunn av vinden.

I det øyeblikket, så var det så enormt. Ilden, flammene og brannen. Men også opplevelsen. Noe så svært - som brant.

Folk ble mer og mer redde - og de ansatte på hotellet gjorde vel i grunn ingenting. Veldig "piano-piano", selv om dette ikke hadde hendt før. Det kom fly over, med vann. Men det var bare ett fly, mot en stor overflate. Så det var som å kaste et glass vann i sjøen.

Så vi bare sto der, å så det brenne. Og høre det knitre. Og dundre. Og asken som kom ned på oss som snø. Jeg husker ikke om det føltes varmt også, på kroppen, men jeg kan tenke meg at det gjorde det. Men det kan bare være hukommelsen som spiller meg et puss. I ånden av det dramatiske.

Men det ble sent, og det ble naturlig å legge seg. Kan tenke seg det. Venninnen min var mer skeptisk og redd enn meg. Hun lot fantasien og situasjonen gå under huden på henne. Men for min del, så var ikke det tilfellet for meg. Jeg tenkte, at worst case, så treffer ilden og brannen oss. Altså. Hotellet først. Men da får vi jo beskjed. Og worst case, skulle det skje. Det viktigste vi har, er passet og kortet med penger, som kan pakkes i en pose. Og worst case, så er vi nærme sjøen og havet - så da hopper vi ut der. Og svømmer. Til vi kan bli hentet av en båt, eller en båt som allerede er der. Det var på en måte ikke verre enn det - sånn jeg så det.

Og ved å tenke worst case, altså det verste som kunne skje, og sette på krisemaksimerings-termometeret på fullt - samtidig lage en plan for det. Da ble det liksom ikke så farlig. Det er en vei, en løsning på det. En reell løsning også. Så jeg sov godt. Det gjorde ikke venninnen min. Men jeg falt i ro med at det ordner seg. Selv om det at brannen som kunne treffe hotellet, ikke er å ordne seg, så vil i hvert fall løsningen være en grei ordning. Som betyr at vi er trygge.

Og det er noe jeg har tenkt kan brukes i andre situasjoner også. Ikke bare når det er en krise, men når for eksempel angsten i hverdagen kan inntreffe. Som er mer sannsynlig enn at en øy brenner.

Og det er kjekt å ha med seg. I de situasjonene hvor man bekymrer seg for noe. Hva er det verste som kan skje? Finn umiddelbart en løsning på det. Og så, kan du gå tilbake til kroppen din, og deg, og føle i større grad at du er trygg.

Jeg liker det jeg. Den tanken.

For det er sjeldent at det man bekymrer seg for - skjer. Det er en historiefortelling, en slags dårlig fiksjon man tillater å strømme fritt i hodet. Og som tar opp plassen for hva annet som kan inntreffe.

Og den kvelden, vil alltid bli husket som da øya brant. Ikke da vi brant. Beklager, det ble kanskje litt voldsomt. Men det er jo det man umiddelbart er redd for. Og det skjedde ikke. Istedenfor fikk jeg og vi, en opplevelse og sanseopplevelse, som går inn i minneboka. For det var som om tida sto stille da vi sto på taket og så på flammene. Dette var stort. Og hadde vi vært paniske fra første til siste sekund, så hadde minnene og opplevelsen satt seg på en annen måte.

Det er forferdelig at den øya skulle brenne. Punktum. Men det skjedde. Og vi gjorde det beste ut av det. Og fikk et minne for livet. Og en lærdom og en historie, som jeg tydeligvis skulle dele med dere, nå, i dag.

Livet er forunderlig, sier nå bare jeg!

En historie om «kanskje»

Dette er et viktig øyeblikk for meg. Det ble ett av flere viktige øyeblikk på reisen i India. Men dette øyeblikket tar for seg historien om da «kanskje» fikk en større betydning.

Jeg satt ved bålet. Det er bekmørkt rundt oss. Bare bålet ga lys, i ansiktene våre - og som ga varme. Den eneste varmekilden. Her. På toppen av et fjell i Deraduhn i Nord-India. Tidligere på dagen hadde jeg fått vitne Himalayafjellkjeden. Jeg hadde vel egentlig ingen anelse at det skulle bli noe sjelesettende for meg, før det ble det. For jeg satt, da, og kunne ikke annet enn å stirre på den. Og føle en enorm ro, respekt og følelse av under. Det var så mange tanker som strømmet gjennom meg da, uten at det var noen spesifikke tanker som egentlig strømmet på. Det var bare mye som skjedde, inne i meg, på én gang. Det var vakkert. Det var enormt. Det var - stort. Fjellkjeden. Men også det som beveget på seg inne i meg. Jeg følte meg heldig som fikk lov til å ta del i, og oppleve dette. Og det var heller ikke noe jeg hadde planlagt. Det bare ble sånn.

Du skjønner. Jeg reiste alene til India. Jeg dro rett til Rishikesh, som er helt nord og øst i India. Ganges, den hellige elven, renner gjennom denne lille byen. Altså. Liten er den jo ikke. Cirka 100 000 innbyggere, men veldig mye mindre enn de andre storbyene. Blant annet Mumbai med sine 21 millioner. Og hovedstaden Delhi med et akkurat tall på 25 703 000 innbyggere, som ble estimert i 2015 (Store Norske Leksikon). Jeg hadde valgt å dra direkte til Rishikesh. Og det var jeg glad for. Overgangen til indisk kultur ble mindre overveldende og jeg kunne ta innover meg den bit for bit, ikke alt på en gang.

Jeg hadde leid meg inn på et hostell for én måned. Et stort hostell, som man heller kan kalle et hotell. Det som gjorde det til et hostell var rommet jeg sov på, som endret inventar som regel daglig. Nye mennesker til og fra. Til min store overraskelse møtte jeg bare indere på hostellet. Det var kun få fra vesten på denne tiden av året, utenfor «high season». Og med mine, i utgangspunktet få, fordommer, så trodde jeg vel ikke at det var så mange indere som reiste. Som er veldig naivt. For India er stort, enormt. Med 28 ulike stater, hver med hver sin kultur, hvert sitt ulike klima, tradisjoner. Det er fortsatt mange fellestrekk. Men jeg la merke til at når indere snakket med hverandre, sa de først hvilken stat de var fra. Som når jeg sier at jeg er fra Norge, eller noen andre fra Skottland. Som om det ville være med å kartlegge hvilken person det var. De har til og med ulike språk. For dem kan det noen ganger være lettere å snakke engelsk med hverandre, som hvilket som helst annet indisk språk.

Og maten, for ikke å snakke om - maten. Så lages den også ulikt, i hver stat. Dette syns jeg var og er veldig interessant. Dette hadde jeg ingen anelse om, da jeg reiste dit. De har også ulike kaster, som jeg hadde lært om på skolen som barn, hvor etternavnet kan avgjøre mye om personen. Men dette er ikke noe som blir snakket om. Dette ligger der skjult, og synlig. Som alle regler og koder, som er i enhver kultur. Og et hvert samfunn. For meg var det uansett og allikevel interessant å kunne lære meg kodene og reglene, i dette landet. Denne formen for nysgjerrighet og åpenhet, har jeg skjønt tar meg langt. Med solo-reiser, i ulike land, altså alene, så blir man møtt på en annen måte. Samtidig som man er tvunget til å møte andre på en annen måte. Det faller i hvert fall veldig naturlig å være åpen, og nysgjerrig og tilstede. For - hvorfor ikke?

Og denne gangen skulle det ta meg, til fjelltoppen i Deraduhn, med utsikt over Himalaya-fjellkjeden, og en samtale rundt bålet, som skulle sette seg - og huskes.

Det hører med til historien. At han ene jeg snakket med rundt bålet - var en venn og business-partner av en som jeg møtte på hostellet. En eventyrer, som meg, med jeep, han var fotograf, og hadde reist rundt over hele India. Og eide også et eget firma som tok andre med på tur, der ingen skulle tro man kunne dra. Jammen var jeg heldig! Tenk for en flaks! Han lærte meg mye om India, og rettet på meg når jeg spiste feil. For i India, spiser man med hendene. Og jeg brukte venstrehånden, istendfor høyre. Han ble rett og slett min personlige turguide. Helt gratis. Det eneste jeg betalte for var deler av bensinen, til bilen, som tok oss fra det mer eksostunge Rishikesh, til det åpne landskapet, lengre opp. Hvor han ofte reiste. Han hadde nemlig vokst opp og bodde i Delhi og hadde en vond hoste, som han ikke ble kvitt. Men som ble bedre når han var utenfor byene. Og denne gangen, dro han til Rishikesh, og møtte meg, den fjerde dagen jeg noensinne hadde vært i India - spurte meg om jeg ville bli med på fjellet, for det var det han allerede hadde planlagt. Og jeg sa - Ja!

•

Og så har vi kommet til denne «kanskje»-en da. Kanskje har jeg bygget opp historien litt vel mye nå. Kanskje det jeg sier, kommer som en selvfølge for deg. Kanskje du rett og slett blir skuffet - og, kanskje ikke. Kanskje jeg ikke vet hvorfor akkurat du har kommet hit, til akkurat denne hjemmesiden, og leser akkurat dette blogginnlegget. Kanskje vi ikke trenger å vite akkurat hvorfor, eller hvordan, at det ikke har noe å si.

Jeg elsker ordet «kanskje». For det er så mye der ute, som er underlig - og forunderlig. Og samtidig som det pirres en nysgjerrighet i det, og på samme måte er litt irriterende, for da kan man ikke vite helt sikkert. Så er det allikevel noe som er gøy. Og som tar tilbake den drømmende undringen, man hadde som barn. For.. kanskje?…

Og det var rundt dette bålet jeg ble møtt, av likesinnede, rundt dette temaet. Samme kvelden hadde vi danset rundt bålet. Ja, det høres litt vel mye ut. Jeg kan i grunn se det. Men på denne plassen, hvor vi tre var. Han ene, han andre - og meg. Så var det også to lokale, som ikke kunne noe engelsk, og som hadde bodd på denne fjelltoppen hele livet. De var gårdsbrukere - men nå jobbet de her som kokk og vaktmester. Den første kvelden jeg var der delte vi øl, og historier. Med mine venner som tolker, naturlig nok. Men også ansiktsmimikk og det å illustrere noe med hendene. Litt som å spille Fantasy eller Alias! Fungerer på samme måten. Fra tidligere reiser, og i grunn barndommen, var dette et kjent fenomen for meg.

Den siste kvelden der ønsket de å lage ekstra god mat og synge karaoke. Som for øvrig hørtes helt forferdelig ut, med en rusten høyttaler og sangstemmer som matchet høyttaleren. Men de forklarte underveis hva sangene handlet om. Og det var bare kjærlighet. Enten lengsel etter kjærlighet, eller kjærlighet som hadde blitt funnet. Gamle sanger og nye sanger. Og det var også da de satte på lokale sanger som vi kunne danse til. Rundt bålet. Og det var så gøy. Og den ene sangen, som jeg husker ekstra godt - var så bra. Og for meg, som ikke hadde hørt den sangen før, og som ikke hadde danset på denne lokale måten - så falt det seg helt naturlig å følge rytmen, og dansen, og det lokale.

Og det er her hele poenget med historien kommer fram. Den ene lokale - og den ene vennen. Den andre vennen var for opptatt med mobilen og jobb etterpå, og den andre lokale, gikk på kjøkkenet og ordnet mer mat. Men den ene og den ene, syntes det var merkelig og rart og litt mystisk, at jeg kunne, så fort gå inn denne dansen, og det ukjente, så fort. De snakket om muligheten for at jeg hadde levd et tidligere liv der. At jeg hadde hatt et liv der tidligere. At jeg hadde kommet hjem.

Kanskje!

.

Drømmer, i hverdagen

Drømmer for meg. Er en gave.

Nå tenker jeg ikke på de drømmene som kommer om natten. Men drømmene man har i hverdagen. De små smutthullene, hvor man ser for seg selv et annet sted. Hvor det føles trygt. Og hvor det ser ut, som den følelsen når man ser utover havet eller en soloppgang. Hvor blikket er låst. Og hodet et sted, det ikke har vært enda.

De drømmene er uvurderlige. Og for meg, er de også viktige. De forteller noe om meg. Og det er mange ganger, jeg bare lar disse drømmene, eller lange tankerekkene få lov til å eksistere. I hodet mitt. Ja. Men jeg er av den mening, at disse drømmene, og tillatelsen til at de blir til lange tankerekker. Skaper nye veier i oss. I sinnet. I håpet. I det å eksistere.

Og jeg mener også. At de er der for en grunn. Dine drømmer, og dagdrømmer. Er dine. De er der, for å guide deg. Gi deg en pekepinn som hva som eksisterer i deg. Hva som rører seg i deg. Hva som kan være det aller ærligste i deg. Jeg vet ikke om dette høres for grandiost ut. Men for å gjøre det helt enkelt - den trigger nysgjerrigheten din, og, den, er uvurderlig. Den er, alt.

Den driver deg, som person og som følelsesmenneske fremover. Den skaper rom i deg, hvor du kan være leken.

Og hvis disse drømmene, eller nysgjerrigheten - også skaper handling. Da er vi inne på noe.