Drømmer, i hverdagen

Drømmer for meg. Er en gave.

Nå tenker jeg ikke på de drømmene som kommer om natten. Men drømmene man har i hverdagen. De små smutthullene, hvor man ser for seg selv et annet sted. Hvor det føles trygt. Og hvor det ser ut, som den følelsen når man ser utover havet eller en soloppgang. Hvor blikket er låst. Og hodet et sted, det ikke har vært enda.

De drømmene er uvurderlige. Og for meg, er de også viktige. De forteller noe om meg. Og det er mange ganger, jeg bare lar disse drømmene, eller lange tankerekkene få lov til å eksistere. I hodet mitt. Ja. Men jeg er av den mening, at disse drømmene, og tillatelsen til at de blir til lange tankerekker. Skaper nye veier i oss. I sinnet. I håpet. I det å eksistere.

Og jeg mener også. At de er der for en grunn. Dine drømmer, og dagdrømmer. Er dine. De er der, for å guide deg. Gi deg en pekepinn som hva som eksisterer i deg. Hva som rører seg i deg. Hva som kan være det aller ærligste i deg. Jeg vet ikke om dette høres for grandiost ut. Men for å gjøre det helt enkelt - den trigger nysgjerrigheten din, og, den, er uvurderlig. Den er, alt.

Den driver deg, som person og som følelsesmenneske fremover. Den skaper rom i deg, hvor du kan være leken.

Og hvis disse drømmene, eller nysgjerrigheten - også skaper handling. Da er vi inne på noe.

«Vet ikke»

Jeg elsker «vet ikke». Det rommer så mye, samtidig som det er så veldig ekte - og ærlig.

For er det ikke så mange ting vi ikke vet? Så mange ting vi ikke kan vite? Også går vi rundt og streber etter et svar med to streker under svaret, når sannheten er at det er noe som er veldig, veldig vanskelig. Det er jo så mange komponenter som går inn i et svar. Et svar om hvem man er, om hva man skal, hva man liker, hva man tenker om ulike temaer. Det er gøy å bli utfordret, for det setter igang prosesser i en. Samtidig som det er, tenker jeg.. greit å si.. «Vet ikke». Og kanskje man har et svar neste gang man sees, eller kanskje man kommer på et svar når man er alene. Men i øyeblikket, så er det også greit å ikke vite. Det kan være litt skummelt. Man står plutselig der, litt naken, og sårbar. Som om man er ingenting. Men det er på en måte litt godt også.

Det senker skuldrene. Man kan være tilstede og observere , og ta i mot. Være tilstede. Istedenfor å tenke selv på hva jeg tenker. Og jobber freblisk for å finne noe som kan møte - det man blir møtt med. Det er en herlig følelse, skal jeg si deg.

Så prøv selv. «Jeg vet ikke». Og stå i det.

Det samme med «kanskje». «Jeg er usikker». «Vi får se».

Jeg tenker det er, mer ekte. Jeg tenker det er, mer sant.

Kanskje ikke hele tiden. Men noen ganger, og ofte, så.. «vet» man ikke.

Man kan bare tro.. og tenke.. og ane.. Og ha en mening. Uten å helt «vite».

Det er gøy! Prøv det.