Da øya brant

La meg fortelle deg, om da jeg så en hel øy brenne. Ikke en liten øy. Og ikke hvilken som helst øy, men vulkanøyen Stromboli, i Italia.

Det er jo fristende å si at det var vulkanen som utløste brannen. Det hadde liksom gjort historien litt mer dramatisk. Men nei, det var et film-team som hadde gjort en feil, og gjorde at det eskalerte og som gjorde at vi nesten måtte evakuere. Og denne historien handler om krisemaksimering, og hvordan håndtere en slik situasjon. Nå skal jeg så absolutt ikke si at dette, er en mal på hvordan å håndtere en brann. Men heller noe som kunne oppfattes som en krise, men heller ble en opplevelse jeg aldri (forhåpentligvis) kommer til å få igjen. Og som ble minneverdig, nettopp fordi, at i øyeblikket, gikk det opp for meg og reisepartneren min, at dette som vi nå opplevde, var noe helt unikt og spesielt.

Og det er synd at det var en brann som skulle utløse en sånn lærdom. Men - man tar det man får.

Det startet på vei inn til øya. Jeg var på min sjette uke i Italia og ei god venninne hadde kommet fra Norge for å bli med og være med i to uker. Vi hadde vært i Sicilia, på hostell i en uke allerede, og nå satt vi på båt til Stromboli. Vulkanøyen, med svarte strender. Svart sand, og svarte steiner. Det var også en øy med noen få fastboende, og det var om sommeren det var flest folk der, for da gjorde de fastboende om sine hjem til utleie for å få inntekt til seg og familien. Det virket som at dette var standard prosedyre. Og jeg var heldig å bli invitert inn på middag og kald øl en kveld, etter at venninnen min hadde dratt, og de kunne fortelle meg dette. Det var ikke lenge før turist-flokken skulle ta over øya, men vi var der like før.

Alt var litt mindre her. Gatene smalere. Og det samme var også bilene. Små tuk-tuker. Som både taxien og politet brukte. Det var egentlig litt komisk først. Men så ble man vandt til det. For alt var litt annerledes her. Det var palmer. Det føltes som å være i Thailand eller et annet asiatisk land. Og det var tykt med trær. Om kveldene ble alle utelys slukket, så det var bekmørkt, og alt man kunne høre var salamanderne. Eller de små dyrene som lager høy lyd, men som man egentlig aldri ser. Men det var også fugler. Og vind. For vi var jo tross alt på en øy. Også var det den momentume følelsen av å være i nærheten av en vulkan. En ekte vulkan, som jeg tror, hvis jeg ikke husker feil, hadde lava som føk ut av seg hver kveld. Det er ganske stort. Og de fastboende der virket også til å ha et slags religiøst eller spirituelt forhold til vulkanen. Vulkanen var en henne, og hun ble respektert.

Det var på vei inn til øya, i båten, at vi så de første tegnene til brannen. Da var det bare røyk, og ingenting man umiddelbart ble redd for. Kun røyk. Det var ikke før lengre ut på kvelden at det ble alvor. Plutselig hørte man ikke fuglene, og de små salamanderne. Eller vinden. Men man hørte knitringen fra ilden. Og den hadde beveget seg, og beveget seg kjapt. Det er rart å si plutselig. For hvordan kan en brann, så stor, blir plutselig. Når den startet på dagen, og ble større. Men det føltes som plutselig. For plutselig så så man den så tydelig, i mørket, og lydene fra den. Brakene fra trærne. Det var nesten som at hele øya lagde lyd. Alt det som levde der, led. Det er forferdelig å tenke på. Alt det som gikk tapt på grunn av en dum feil som ble gjort. Ikke vulkanen, eller øya, som hadde skyld. Men dette film-crewet.

Og flammene strakte seg. Opp mot vulkanen og fjellet, og ned mot, og nærmere og nærmere hotellet. Ned fra himmelen kom det aske, som dalte ned. Vi ble etter hvert bevisst på at det kan være farlig å puste inn asken, så vi fant sjal og t-skjorter for å dekke til munnen. Det høres dramatisk ut. Og det var også dramatisk. Men vi var trygge. Der vi sto på taket på hotellet og skuet ut over hele fjellet og øya. Den var intenst oransj. Opp mot den mørkeblå himmelen. Det var lys fra hotellet, men bortsett i fra det bare ilden. Brannen. Og man så at den beveger seg kjapt mot høyre og nedover, på grunn av vinden.

I det øyeblikket, så var det så enormt. Ilden, flammene og brannen. Men også opplevelsen. Noe så svært - som brant.

Folk ble mer og mer redde - og de ansatte på hotellet gjorde vel i grunn ingenting. Veldig "piano-piano", selv om dette ikke hadde hendt før. Det kom fly over, med vann. Men det var bare ett fly, mot en stor overflate. Så det var som å kaste et glass vann i sjøen.

Så vi bare sto der, å så det brenne. Og høre det knitre. Og dundre. Og asken som kom ned på oss som snø. Jeg husker ikke om det føltes varmt også, på kroppen, men jeg kan tenke meg at det gjorde det. Men det kan bare være hukommelsen som spiller meg et puss. I ånden av det dramatiske.

Men det ble sent, og det ble naturlig å legge seg. Kan tenke seg det. Venninnen min var mer skeptisk og redd enn meg. Hun lot fantasien og situasjonen gå under huden på henne. Men for min del, så var ikke det tilfellet for meg. Jeg tenkte, at worst case, så treffer ilden og brannen oss. Altså. Hotellet først. Men da får vi jo beskjed. Og worst case, skulle det skje. Det viktigste vi har, er passet og kortet med penger, som kan pakkes i en pose. Og worst case, så er vi nærme sjøen og havet - så da hopper vi ut der. Og svømmer. Til vi kan bli hentet av en båt, eller en båt som allerede er der. Det var på en måte ikke verre enn det - sånn jeg så det.

Og ved å tenke worst case, altså det verste som kunne skje, og sette på krisemaksimerings-termometeret på fullt - samtidig lage en plan for det. Da ble det liksom ikke så farlig. Det er en vei, en løsning på det. En reell løsning også. Så jeg sov godt. Det gjorde ikke venninnen min. Men jeg falt i ro med at det ordner seg. Selv om det at brannen som kunne treffe hotellet, ikke er å ordne seg, så vil i hvert fall løsningen være en grei ordning. Som betyr at vi er trygge.

Og det er noe jeg har tenkt kan brukes i andre situasjoner også. Ikke bare når det er en krise, men når for eksempel angsten i hverdagen kan inntreffe. Som er mer sannsynlig enn at en øy brenner.

Og det er kjekt å ha med seg. I de situasjonene hvor man bekymrer seg for noe. Hva er det verste som kan skje? Finn umiddelbart en løsning på det. Og så, kan du gå tilbake til kroppen din, og deg, og føle i større grad at du er trygg.

Jeg liker det jeg. Den tanken.

For det er sjeldent at det man bekymrer seg for - skjer. Det er en historiefortelling, en slags dårlig fiksjon man tillater å strømme fritt i hodet. Og som tar opp plassen for hva annet som kan inntreffe.

Og den kvelden, vil alltid bli husket som da øya brant. Ikke da vi brant. Beklager, det ble kanskje litt voldsomt. Men det er jo det man umiddelbart er redd for. Og det skjedde ikke. Istedenfor fikk jeg og vi, en opplevelse og sanseopplevelse, som går inn i minneboka. For det var som om tida sto stille da vi sto på taket og så på flammene. Dette var stort. Og hadde vi vært paniske fra første til siste sekund, så hadde minnene og opplevelsen satt seg på en annen måte.

Det er forferdelig at den øya skulle brenne. Punktum. Men det skjedde. Og vi gjorde det beste ut av det. Og fikk et minne for livet. Og en lærdom og en historie, som jeg tydeligvis skulle dele med dere, nå, i dag.

Livet er forunderlig, sier nå bare jeg!