En historie om «kanskje»

Dette er et viktig øyeblikk for meg. Det ble ett av flere viktige øyeblikk på reisen i India. Men dette øyeblikket tar for seg historien om da «kanskje» fikk en større betydning.

Jeg satt ved bålet. Det er bekmørkt rundt oss. Bare bålet ga lys, i ansiktene våre - og som ga varme. Den eneste varmekilden. Her. På toppen av et fjell i Deraduhn i Nord-India. Tidligere på dagen hadde jeg fått vitne Himalayafjellkjeden. Jeg hadde vel egentlig ingen anelse at det skulle bli noe sjelesettende for meg, før det ble det. For jeg satt, da, og kunne ikke annet enn å stirre på den. Og føle en enorm ro, respekt og følelse av under. Det var så mange tanker som strømmet gjennom meg da, uten at det var noen spesifikke tanker som egentlig strømmet på. Det var bare mye som skjedde, inne i meg, på én gang. Det var vakkert. Det var enormt. Det var - stort. Fjellkjeden. Men også det som beveget på seg inne i meg. Jeg følte meg heldig som fikk lov til å ta del i, og oppleve dette. Og det var heller ikke noe jeg hadde planlagt. Det bare ble sånn.

Du skjønner. Jeg reiste alene til India. Jeg dro rett til Rishikesh, som er helt nord og øst i India. Ganges, den hellige elven, renner gjennom denne lille byen. Altså. Liten er den jo ikke. Cirka 100 000 innbyggere, men veldig mye mindre enn de andre storbyene. Blant annet Mumbai med sine 21 millioner. Og hovedstaden Delhi med et akkurat tall på 25 703 000 innbyggere, som ble estimert i 2015 (Store Norske Leksikon). Jeg hadde valgt å dra direkte til Rishikesh. Og det var jeg glad for. Overgangen til indisk kultur ble mindre overveldende og jeg kunne ta innover meg den bit for bit, ikke alt på en gang.

Jeg hadde leid meg inn på et hostell for én måned. Et stort hostell, som man heller kan kalle et hotell. Det som gjorde det til et hostell var rommet jeg sov på, som endret inventar som regel daglig. Nye mennesker til og fra. Til min store overraskelse møtte jeg bare indere på hostellet. Det var kun få fra vesten på denne tiden av året, utenfor «high season». Og med mine, i utgangspunktet få, fordommer, så trodde jeg vel ikke at det var så mange indere som reiste. Som er veldig naivt. For India er stort, enormt. Med 28 ulike stater, hver med hver sin kultur, hvert sitt ulike klima, tradisjoner. Det er fortsatt mange fellestrekk. Men jeg la merke til at når indere snakket med hverandre, sa de først hvilken stat de var fra. Som når jeg sier at jeg er fra Norge, eller noen andre fra Skottland. Som om det ville være med å kartlegge hvilken person det var. De har til og med ulike språk. For dem kan det noen ganger være lettere å snakke engelsk med hverandre, som hvilket som helst annet indisk språk.

Og maten, for ikke å snakke om - maten. Så lages den også ulikt, i hver stat. Dette syns jeg var og er veldig interessant. Dette hadde jeg ingen anelse om, da jeg reiste dit. De har også ulike kaster, som jeg hadde lært om på skolen som barn, hvor etternavnet kan avgjøre mye om personen. Men dette er ikke noe som blir snakket om. Dette ligger der skjult, og synlig. Som alle regler og koder, som er i enhver kultur. Og et hvert samfunn. For meg var det uansett og allikevel interessant å kunne lære meg kodene og reglene, i dette landet. Denne formen for nysgjerrighet og åpenhet, har jeg skjønt tar meg langt. Med solo-reiser, i ulike land, altså alene, så blir man møtt på en annen måte. Samtidig som man er tvunget til å møte andre på en annen måte. Det faller i hvert fall veldig naturlig å være åpen, og nysgjerrig og tilstede. For - hvorfor ikke?

Og denne gangen skulle det ta meg, til fjelltoppen i Deraduhn, med utsikt over Himalaya-fjellkjeden, og en samtale rundt bålet, som skulle sette seg - og huskes.

Det hører med til historien. At han ene jeg snakket med rundt bålet - var en venn og business-partner av en som jeg møtte på hostellet. En eventyrer, som meg, med jeep, han var fotograf, og hadde reist rundt over hele India. Og eide også et eget firma som tok andre med på tur, der ingen skulle tro man kunne dra. Jammen var jeg heldig! Tenk for en flaks! Han lærte meg mye om India, og rettet på meg når jeg spiste feil. For i India, spiser man med hendene. Og jeg brukte venstrehånden, istendfor høyre. Han ble rett og slett min personlige turguide. Helt gratis. Det eneste jeg betalte for var deler av bensinen, til bilen, som tok oss fra det mer eksostunge Rishikesh, til det åpne landskapet, lengre opp. Hvor han ofte reiste. Han hadde nemlig vokst opp og bodde i Delhi og hadde en vond hoste, som han ikke ble kvitt. Men som ble bedre når han var utenfor byene. Og denne gangen, dro han til Rishikesh, og møtte meg, den fjerde dagen jeg noensinne hadde vært i India - spurte meg om jeg ville bli med på fjellet, for det var det han allerede hadde planlagt. Og jeg sa - Ja!

•

Og så har vi kommet til denne «kanskje»-en da. Kanskje har jeg bygget opp historien litt vel mye nå. Kanskje det jeg sier, kommer som en selvfølge for deg. Kanskje du rett og slett blir skuffet - og, kanskje ikke. Kanskje jeg ikke vet hvorfor akkurat du har kommet hit, til akkurat denne hjemmesiden, og leser akkurat dette blogginnlegget. Kanskje vi ikke trenger å vite akkurat hvorfor, eller hvordan, at det ikke har noe å si.

Jeg elsker ordet «kanskje». For det er så mye der ute, som er underlig - og forunderlig. Og samtidig som det pirres en nysgjerrighet i det, og på samme måte er litt irriterende, for da kan man ikke vite helt sikkert. Så er det allikevel noe som er gøy. Og som tar tilbake den drømmende undringen, man hadde som barn. For.. kanskje?…

Og det var rundt dette bålet jeg ble møtt, av likesinnede, rundt dette temaet. Samme kvelden hadde vi danset rundt bålet. Ja, det høres litt vel mye ut. Jeg kan i grunn se det. Men på denne plassen, hvor vi tre var. Han ene, han andre - og meg. Så var det også to lokale, som ikke kunne noe engelsk, og som hadde bodd på denne fjelltoppen hele livet. De var gårdsbrukere - men nå jobbet de her som kokk og vaktmester. Den første kvelden jeg var der delte vi øl, og historier. Med mine venner som tolker, naturlig nok. Men også ansiktsmimikk og det å illustrere noe med hendene. Litt som å spille Fantasy eller Alias! Fungerer på samme måten. Fra tidligere reiser, og i grunn barndommen, var dette et kjent fenomen for meg.

Den siste kvelden der ønsket de å lage ekstra god mat og synge karaoke. Som for øvrig hørtes helt forferdelig ut, med en rusten høyttaler og sangstemmer som matchet høyttaleren. Men de forklarte underveis hva sangene handlet om. Og det var bare kjærlighet. Enten lengsel etter kjærlighet, eller kjærlighet som hadde blitt funnet. Gamle sanger og nye sanger. Og det var også da de satte på lokale sanger som vi kunne danse til. Rundt bålet. Og det var så gøy. Og den ene sangen, som jeg husker ekstra godt - var så bra. Og for meg, som ikke hadde hørt den sangen før, og som ikke hadde danset på denne lokale måten - så falt det seg helt naturlig å følge rytmen, og dansen, og det lokale.

Og det er her hele poenget med historien kommer fram. Den ene lokale - og den ene vennen. Den andre vennen var for opptatt med mobilen og jobb etterpå, og den andre lokale, gikk på kjøkkenet og ordnet mer mat. Men den ene og den ene, syntes det var merkelig og rart og litt mystisk, at jeg kunne, så fort gå inn denne dansen, og det ukjente, så fort. De snakket om muligheten for at jeg hadde levd et tidligere liv der. At jeg hadde hatt et liv der tidligere. At jeg hadde kommet hjem.

Kanskje!

.