«Vet ikke»

Jeg elsker «vet ikke». Det rommer så mye, samtidig som det er så veldig ekte - og ærlig.

For er det ikke så mange ting vi ikke vet? Så mange ting vi ikke kan vite? Også går vi rundt og streber etter et svar med to streker under svaret, når sannheten er at det er noe som er veldig, veldig vanskelig. Det er jo så mange komponenter som går inn i et svar. Et svar om hvem man er, om hva man skal, hva man liker, hva man tenker om ulike temaer. Det er gøy å bli utfordret, for det setter igang prosesser i en. Samtidig som det er, tenker jeg.. greit å si.. «Vet ikke». Og kanskje man har et svar neste gang man sees, eller kanskje man kommer på et svar når man er alene. Men i øyeblikket, så er det også greit å ikke vite. Det kan være litt skummelt. Man står plutselig der, litt naken, og sårbar. Som om man er ingenting. Men det er på en måte litt godt også.

Det senker skuldrene. Man kan være tilstede og observere , og ta i mot. Være tilstede. Istedenfor å tenke selv på hva jeg tenker. Og jobber freblisk for å finne noe som kan møte - det man blir møtt med. Det er en herlig følelse, skal jeg si deg.

Så prøv selv. «Jeg vet ikke». Og stå i det.

Det samme med «kanskje». «Jeg er usikker». «Vi får se».

Jeg tenker det er, mer ekte. Jeg tenker det er, mer sant.

Kanskje ikke hele tiden. Men noen ganger, og ofte, så.. «vet» man ikke.

Man kan bare tro.. og tenke.. og ane.. Og ha en mening. Uten å helt «vite».

Det er gøy! Prøv det.

En polfarer

Foto: Anne Marte

Etter å ha reist tre måneder på solo-tur i Italia bestemte jeg meg for å flytte på hytta, bo der. Og det ble et lite eventyr i seg selv.

Jeg skal ikke fornekte at det var på grunn av den økonomiske situasjonen jeg var i, som utløste ideen. Jeg kom meg akkurat tilbake til Norge med de pengene jeg hadde, og var ikke aktuelt for meg å bo hos foreldrene mine. Så det ble heller hytta. Men jeg var samtidig klar for noe nytt og annet, som kunne trigge nysgjerrigheten min. Det ble også en test for meg, merket jeg. Hvordan jeg klarte meg mentalt.

For det var først sommer. Og så ble det høst. Og ja, du kan jo gjette. Så kom vinteren. Og det var da jeg virkelig ble testet. Og det var så gøy. Virkelig gøy.

Jeg hadde på forhånd tenkt meg ut hvordan jeg ville gjøre det. For det er verken innlagt vann, eller strøm på hytta. Så jeg måtte sørge for at det var nok ved. Nok gass. Nok stearin, og parafin. Jeg «polstret» gulvet med ekstra gulvteppe, sånn at kulde ikke kunne komme opp fra gulvet. Og det endte også med, å flytte hele bosituasjonen inn på det ene soverommet, for å slippe å varme opp hele hytta da jeg kom tilbake fra jobb. For ja, jeg jobbet. Turnus. Så det var både kveldsskift og dagskift. Som betydde at jeg måtte stå opp så tidlig som halv fire for å rekke jobb. Det for å unngå problemer med bilen, for den måtte måkes og skrapes. Og ikke minst…. Jeg måtte gå halvannen time, på ski, for å komme meg til bilen. Og hva om jeg ramlet? Jeg var fast bestemt på at det at jeg bodde der jeg bodde, ikke skulle bli en unnskyldning for å komme for sent. Det ble et mål for meg. Et mantra, kan du si. Og derfor måtte jeg opp tidlig, og legge meg tidlig.

Jeg må bare si det. Det var virkelig fantastisk, hele opplevelsen. For du skal vite at hytta ikke ligger i et boligstrøk.. da. Det er ingen som bruker de andre hyttene rundt på vinteren. Så jeg hadde hele området for meg selv.

Det var storm på et punkt og jeg gikk fra jobb, og møtte på en scooter med to personer som var dekt i snø, og hadde spade, og det var kveld og mørkt. Og de lurte på hvor det var jeg skulle henn. Den eneste levende sjelen de hadde møtt på veien, og ja, det var storm. Men jeg, jeg.. skulle på hytta! De visste ikke helt hva de skulle svare, men de nølte, og så kom de med et «jah..». Videre med en «God tur». Og jeg sa «Takk!», med et stort smil midt i fjeset, og med blikket vendt tilbake på stien foran meg.

Det var vel de eneste jeg møtte på da jeg bodde der, de månedene jeg overvintret.

Det kunne også være så mye snø at jeg gikk med snø opp til hofta. Og måtte ploge meg selv gjennom for å komme meg inn i varmen. En polfarer. Det var det jeg følte meg som. Gikk med ett skritt av gangen. Målrettet som faen.

Jeg dusjet på jobb før vakten startet. Og rakk til og med å gjøre yoga først. Frisk og rask. Og med røde, ildrøde kinn. Like klar for dagen som jeg følte meg. For jeg hadde gått og vært ute, en og en halv time allerede. I mørket. Og med bare månen som lys. Du kan se på bildene ovenfor, hvordan det så ut. Vakkert.. ikke sant?

Da jeg gled frem til jobb, og gled tilbake fra jobb. Hadde jeg én sang som gikk på repeat. Og hver gang sangen kom til et punkt, hev jeg den høyre staven min opp. Og nesten hver jævla gang, så føltes det som en seier. En lykke, som var knyttet til akkurat de øyeblikkene.

Jeg kunne også stoppe opp, flere ganger. Bare for å ta innover meg, hva det var jeg faktisk drev med, og for å ta innover meg naturen jeg hadde rundt meg. Som var overalt. Mørket, snøen, lydene, som ikke var der. Fordi det var helt stille. Da jeg kom frem til hytta fikk jeg en rutine med å skru på gassen først, tenne lys og så begynne å lage mat. For det var iskaldt da jeg kom frem. Jeg var varm, etter dagens ekspedisjon, men hytta hadde ligget der og fryst seg til gjennom dagen eller kvelden. Men da maten var ferdig, bare noen enkle varme nudler, var også rommet varmet opp. Og jeg kunne sette meg inne på rommet, først ta av meg de da kalde og svette klærne mine. Henge de opp rundt i rommet på egne dedikerte plasser. Og så falle til ro. Jeg husker jeg var så klar i tankene, klar i «toppen». Pålogga. Jeg kikket ut gjennom vinduet, opp mot stjernene, og fikk en kald bris i ansiktet imens kroppen ble varmet av de tente lysene og gassovnen. Magisk. Jeg lurte på bare enkle ting. Som om, hvis det kommer mer snø der nå - på taket, på utedoen jeg hadde blikket mot, så kom det tunge laget med snø til å velte. Gli ned. Jeg må le. Noe så enkelt. Det helt enkle. Og jeg kikket opp på stjernene også, og tenkte egentlig ingenting. Bare stirret på de.

Jeg vet ikke om det her er noe jeg kommer til å gjøre igjen. Men at jeg faktisk gjorde det. Det er veldig gøy, og noe jeg alltid kan og skal ha med meg videre. Jeg gjorde.. det! Ikke bare «jeg gjorde det». Men det var det jeg valgte å gjøre. En merkelig greie, som bare eksalterte til noe som ble noe helt eget og minneverdig. Gøy! Det hadde aldri vært en drøm for meg, men ble en drøm, ut av det blå.

Sånn som det ofte kan være!.

Angst for meg

En kontrast. Eller kontraster.

Jeg har nok alltid hatt angst. Men med årene har den blitt mer tydelig, mer konsekvent, kan man si. Den kommer nesten alltid som forventet. Men allikevel kommer den som en overraskelse og plutselig. Det er som at det inne i meg, ikke lengre klarer å holde den nede eller i sjakk. Forsvarsmuren kapitulerer oftere og oftere. Og umiddelbart tenker jeg egentlig at det er en bra ting. For hvor kom denne forsvarsmuren fra i utgangspunktet? Er den muren egentlig så nødvendig? Og kanskje, ved at den muren oftere er nede, så er jeg mer nede også. Ikke som i nede-nede, men nedpå. Når angsten inntreffer, så er jeg nærmest meg selv?

Jeg skal ikke komme her si, at det alltid er like lett å tenke. Men nå som jeg tenker på det, så er det det som gir mest mening for meg. Det er da jeg er helt rå. Åpen. Naken i grunn. Sårbar. Jeg har ikke noe som kan forsvare meg. Inne i meg. Jeg har ikke et forsvar. Og hvem er jeg da?

Jeg tror jeg er det nærmeste jeg kan komme meg selv.

Men så har jeg andre sider også. Helt andre sider som ikke roper engstelig. Eller sårbar. Eller noen som lurer på hvem i helvete jeg er. Da er jeg tydelig, direkte. Jeg tar kjappe avgjørelse basert på øyeblikket. Jeg reiser. Jeg møter nye mennesker, jeg står opp for meg selv - og er en borger av samfunnet. Den delen av samfunnet som har «ting på stell» (det er ihvertfall sånn det føles). Og det er en merkelig kontrast å bære. To vidt forskjellige sider av en og samme person. Og to sider av samme person, som også skal koeksitere. Jeg kan jo ikke akkurat rømme fra den ene eller den andre. De er jo der «begge to». Begge to kontrastene, som tar over kropp, hodet og handling - på tur, ettersom.

For angsten den føler jeg er i hele meg. Til og med kroppen kjenner det. Ikke bare det at jeg unngår å gjøre noe, men den tar over i kroppen også. En slags lammelse, men også, kan være, skjelvinger, og jeg føler jeg bærer angsten over hele meg. Jeg føler også at jeg viser angsten for alle. Nesten som at det ropes ut JEG HAR ANGST. JEG ER ENGSTLIG. JEG ER REDD. DETTE ER UBEHAGELIG. Men jeg vet jo også, at det bare sitter i hodet mitt. For jeg går rundt og ser ut som akkurat alle andre. Og de fleste bryr seg egentlig ikke, og har nok med selv og kanskje sin egen angst også?

Vi har vokst opp i et samfunn hvor man skal være tøff, man skal ha noe konkret å vise til, om det er konkrete svar eller om det er konkrete materielle ting. Men angsten, er jo ikke konkret. Den er veldig diffus. Ubeleilig og kommer oftest når man ikke vil ha den der. Men - når vil man egentlig noensinne ha angst? For den er intens. Det er som en kraft man ikke har ellers. Man er ikke vant til å kjenne på den. For man skyver den unna. Det er noe annet vi har lært. Å være redd. Det er farlig. Å være glad. Det er bra. Når vi er barn, når man gråter, så blir man oppmuntret og ledet tilbake til smilet, som føles godt og behagelig. Så vi lærer aldri å være komfortable med å ha flere og andre følelser. De blir ikke rommet i samme grad som gleden, lykke og engasjement.

Og det er slitsomt da, når det er noe annet man føler, og man vil helst rømme fra seg selv. Men så er man stuck med det som blir en kontrast til det andre.

Men så lurer jeg på. Kanskje man ikke skal rømme? Bli med meg her nå. Kanskje angsten ikke er et avvik, men bare en godt tildekket og kamuflert del av en selv. At man kan lene seg inn til den, like mye som man lener seg inn på det som føles komfortabelt. Jeg liker å tro det i hvert fall. For hvorfor i all verden skal vi ellers ha den følelsen der også?

Jeg forstår at det har noe med amygdala, den delen av hjernen, helt bakerst der, som er direkte koblet til da vi var huleboere en gang i tiden, og kjempet mammuter, tigere, og at dette handler om overlevelse. Fight, flight. Freeze, release. I hvert fall den delen av hjernen. Og at det bare er sånn. Det er sånn vi er. Men at bildet av farer nå, ikke lengre er det som er rett foran oss i skikkelser og vesener som angriper oss. I hvert fall ikke for alle. Mange har den faren, hvor skikkelsene er mennesker. Med gevær og kniver. Og det er hjerteskjærende. Men for de aller fleste av oss, i hvert fall i Norge, så er det overskrifter i avisen, nyhetsbildet, dommedagsprofetier. Politikk. Eller så er det reklamer og kjente mennesker som forteller deg hva du behøver - ellers.. Og det er jo bare markedsføring og et triks for å selge. Så den delen av hjernen, helt bakerst, blir ofte matet. Direkte og indirekte, uten at vi egentlig er klar over det. Den trigger og trykker på den delen av oss som er og kan bli redd. Og når man er redd, så ønsker man å gjøre noe med det. For - å være redd er farlig. Å være glad. Det er bra.

Så det er mye vi gjør ut ifra frykt. Uten at vi alltid vet det.

Og det samme er med angsten min. Eller jeg er litt lei av å kalle det angst. ANGST liksom. Det er så rett i fleisen på en. Og en selv. Ordet er med å definere på så mange måter. Når det egentlig bare en følelse som alle andre. En tilstand. En følelse av at mye er uklart, og et ønske om å fikse eller gjøre noe med det. NÅ. Ikke etterpå. NÅ. Det er litt komisk egentlig. Man går bare rundt seg selv. I seg selv. En hamster på et hamsterhjul, som løper mot intet og ingenting. For hva løper vi mot? Glede, og lykke. Febrilsk. Og hva løper vi fra? Jeg vet ærlig talt ikke.

Jeg vet at fortiden kan spille en et puss. Farene som var da. Farene som har blitt impregnert og internalisert i nervesystemet vårt. Spesielt for de som har opplevd eller opplevde noe traumatiserende i barndommen. Igjen, hjerteskjærende. Dette er en så stor feil gjort ovenfor dem. Og barn, de er sårbare, helt avvæpnet. Men det er ikke bare igjennom traumer, eller noe definert som traumatiserende, som kan være med å forme et barn, som senere vil bli en voksen. Det er ulike enkelthendelser, det er hva vi blir fortalt om hva som er riktig og galt, det er hva vi får lov til og ikke lov til. Og på et eller annet vis, og egentlig uansett, så blir vi alle litt traumatisert, bare ved å leve. Bare ved å eksistere i en familie, et samfunn, et system. Og her tror jeg egentlig vi kan dra en slutning, en slags fasit, eller to streker under svaret. Vi blir alle formet av det vi lever i. Og vi trenger kanskje ikke å vite akkurat hva, hvorfor eller hvordan, eller kanskje du trenger akkurat det, og ønsker å vite det. Og da kan du også finne ut av det. Men det er uansett en følelse der, som vi alle - uansett hvem - rømmer fra. Som vi vil ha bort og vekk fra oss.

Og hvilke grep som kreves, avhenger av situasjonen. Om det er en reell fare. Eller en man har tenkt eller blitt påført, eller samler på fra tidligere erfaringer. Nå vet jeg at det ikke er så enkelt. Eller kanskje det er det?

Så et triks her, er vel kanskje å sjekke inn med seg selv. Haster dette? Er det viktig? Er dette noe som gjelder meg? Betyr dette at jeg er i fare? Er det en annen måte å se på dette? Kan jeg koble på kroppen og meg selv, i denne situasjonen, og først se det objektivt og nøytralt?

Og så er dette en berg-og dalbane som livet selv. Men så har jeg en mistanke om at livet egentlig ikke trenger å være stress, med at det er noe vi har blitt formet til å føle og tro. Som barn; opplevelser og erfaringer, og som voksen; repetetisjon. Av det man har lært av de nærmeste, og samfunnet ellers, som i større og større grad griper tak i en, i det man trer inn i de voksenes rekker. Ikke som konfirmant, nei. Men i det man skal være, per definisjon «voksen». Og være med på og gjøre de tingene som er voksent og følge de normene som er knyttet til det. Og ting skal «være på stell» når man ikke egentlig har noen forutsetning for å ha livet, eller seg selv på stell.

For man har aldri levd akkurat slik man lever i dag, før. Det er første gang. Med det følelseslivet man har nå, og utgangspunktet man fikk fra barndomsårene. Man har ikke levd akkurat slik man lever akkurat nå - før - nå. Og da er det helt greit å lure på hva i helvete en driver med. Og skifte mening. Og stille spørsmålene om dette egentlig passer meg.

Og disse spørsmålene, er ikke farlig. Tvilen man har. Og uroen som følger det å leve side om side med andre, er ikke farlig. Det å kjenne på usikkerhet, er ikke farlig. Det er farlig å tro at man hele tiden skal være sterk, årvåken, i forkant.. For det er umulig.

Så tittelen endres, herved, til «Livet for meg». Ikke Angsten for meg. Et sett uløselige spørsmål, med varierende svar, som endrer seg, like mye som jeg endrer meg. Uten frykt. Og helt enkelt, bare med meg selv. Og en trygghet og omsorg, og varme, i det - at jeg er akkurat der jeg skal være. «Angsten» skal ikke byttes ut. Eller skyves bort. Den er også her. Og også en del av meg. Like mye som alle de andre sidene jeg har. Og det handler ikke om å bytte ut eller skyve unna. For dette er livet.

Med forbehold om at man tar vare på den delen av seg som er engstelig, like godt som man rommer det å være glad, sint, frustrert, og lei seg. Et viktig forbehold. For den delen må også få lov til å eksistere. Uten å bli kastet stein på, buet ned, hatet - eller stengt bak en mur. Og kanskje det egentlig ikke er kontraster. Men det er det man har lært seg til å tenke. Det er noe i tillegg til alt det som er bra, eller et avvik, fra normen. Nei. Jeg slår et slag for mangfoldet av følelsene i oss. De er der, og har kommet for å bli. Så det er like greit å romme hele sulamitten. Hele bøtte-baljongen. Hele det spekteret.

Jeg vet ikke om du ble noe klokere av dette jeg? Å lese dette? Men det kan hende at det ikke handler om å være så himla kloke heller. Men det handler om å akseptere. At dette, hva enn det er, det er en del av meg det óg.

Jeg er fortsatt meg.

Og starte der i hvert fall!