Kroppen

Og det å bli eldre.

Nå har jeg kanskje et litt for optimistisk syn på det her. Kanskje jeg ikke har for mange ondter i kroppen. Men de er nok til at jeg har merket meg de. Og det som har blitt, er at det har blitt en del smerter.

Og for meg nå, nå som jeg har kommet i 30-årene, så er det som om kroppen og jeg har måttet komme til en enighet. At vi må ta vare på hverandre. Tidligere kunne kroppen være frakoblet, noe som bare hang med. Noe jeg kritiserte- og som regel tok for gitt.  Men nå har den, dessverre.. funnet stemmen sin.

Og jeg kan jo ikke noe annet enn å lytte.

Hva er det, i dag, du trenger?

Er det å være i ro? Være i bevegelse? .. Danse, kanskje? Eller ikke da.

Kanskje det er å tøye litt på seg, eller bevege hodet i noen runder til høyre og venstre, frem og tilbake?

Er det å knekke opp noe, som er låst?

Kanskje dra til en kiropraktor, eller en akupunktør - eller er det treningsstudio den trenger? Hva med å svømme?

Jeg tror egentlig ikke det er étt fasitsvar. Og jeg tror den trenger ulikt hver dag. Den også er jo i endring, og trenger pleie ulikt.

For det kan også være en massasje som man får av andre, eller gir til seg selv.

Kanskje, eller, en skikkelig dusj. Med skrubb, eller synging.

For stemmen er jo også en del av kroppen. En del av muskulaturen vi har, som trenger å trenes opp, eller vedlikeholdes. Er litt som ferskvare. Og det er beklagelig å sammenligne kroppen på samme måte!..

Men det er bedre å kalle en spade for en spade. Ikke late som.

Kroppen er i endring!

Det er ingenting vi får kommet unna.

Og den har noe å si.

Så kanskje det er like greit å - bare lytte!

Hver kropp har noe ulikt å si, for den, og vi har levd ulike liv.

Så finn stemmen i kroppen din! Tenker jeg.

Lytt til den.

Og gjerne gi den noen komplimenter innimellom.

Den setter pris på det!

.

Tall

Jeg har skjønt at jeg bryr meg lite om tall. Det er som om de går meg hus forbi. Klokke (altså tidspunkt), temperatur, datoer, vekt.. Det er akkurat som, at for meg så gir det ikke nok, informasjon. Og tid generelt får man ikke gjort noe med - og temperaturen, den er som den er. Ikke noe av dette avgjør på noen måte om min dag blir bra eller ei. De har for meg ikke noe å si. Alder også. Det er så mye mer som rommer hverdagen, individet.

Man kunne nesten si, eller tenke, at jeg har talldysleksi. Men samtidig, så er jo ikke tall.. en naturlig ting.. Den er.. menneskeskapt. Altså, den ble skapt for å skape orden. Rutiner. Et system. Og det er jo.. greit nok det. Det er i orden. Men jeg vet også hvor mye tall - altså klokka (sekundviseren, minuttene, timene), for ikke å snakke om vekten. Men med vekten.. så lenge jeg føler meg greit komfortabel i kroppen. At den fungerer. Den er sunn. Frisk. Er ikke det det viktigste? Og hva gjelder klokka, så følger jeg vel heller min egen klokke. Den som forteller meg når jeg skal legge meg, når jeg skal stå opp. Når det er på tide på møte folk. Den er ikke basert på tallene eller datoene. Men magefølelsen og intuisjonen. Den vet. Og den vet, etter min mening - best.

Og jeg sier ikke at man skal kaste klokka, og trampe den med både venstre og høyre ben. Selv om det hadde vært veldig godt..

Nei, men jeg mener vel at det kan være greit å ikke la seg være styrt av den. At tallene og disse nummerne ikke blir noe som blir en del av vår identitet.

For, så er det regn, sludd, og dårlig vær. Hva så? Da må man kle på seg. . Ta på regnjakke. Er det noe verre enn det?

Og ja, om det er snø på den jævla bilen - ja, men da må man opp litt tidligere for å ordne det. Eller kjøpe seg et sånt folie som man har på ruta.. Eller bare ta et slitt laken, som man uansett skulle kaste.

Det er så mange detaljer - og så mye mikrostyring, når man legger seg inn og opp i, akkurat dette med - tall. For jeg tenker at livet er mer. Hvordan du har det med den andre - er det koselig, ja, så hvorfor ikke bli lengre? Hvis man kjøper seg en hel kylling, og ender med å spise opp nesten hele - ja, så var det det du skulle da. Var det ikke sånn at du koste deg? Og jeg må selvfølgelig, understreke, at med ulike sykdommer og helseproblemer, og med anbefaling fra lege, så skal det tas hensyn til. Men jeg håper allikevel at poenget mitt uansett kommer frem.

•

Tall ligger også i penger. Og det er et for stort tema, og så personlig for mange, at det kommer jeg ikke til å skrive noe særlig om her. Men sånn jeg ser det, så gjør man seg lurt i unne seg. Og kanskje ikke tenke at man «unner seg», men at dette er - og skal være. Man trenger ikke å gjøre seg liten, for å kjøpe noe man ønsker. Og ja, kanskje man må spare etterpå. Men man har da tatt et valg. Man er ikke slavisk nøye. Denne måneden velger jeg å gå litt bananas, og dette innebærer at jeg har mindre neste måned. Men faen om det er verdt det! Lever vi ikke bare denne ene gangen da? Og er det ikke så mye mer som er viktig? Samhold, omsorg, at man ser det andre mennesket - er sammen. Eller koser seg veldig alene?

Jeg har reist meg blakk flere ganger. Men så har det vært et valg jeg har tatt. Og jeg har tenkt at det ordner seg. Noe det også har. Det gjorde at jeg overvintret på hytta og fikk noen fantastiske opplevelser. Det gjorde at jeg ba om hjelp hos ei venninne, og bodde der, som også ble fantastisk - selv om jeg kun kjøpte meg havre, egg, melk og poteter, og spiste det. Men er ikke det litt av sjarmen også?

Hva forteller du deg selv? Tenker jeg. Hvilket narrativ legger du på det du gjør? I forhold til penger, men også så mange av de valgene du tar? Hva forteller du deg selv, og hva forteller du andre? Gjør du deg liten, og skyldig. Eller eier du det? Dette kan kanskje være litt omstridt. Men istedenfor å si «Penger kommer og går», som man pleier å si, og nikke til. Kan man ikke heller si; «Penger går - og kommer»? Altså, penger.. de går. Og de kommer. Det har i hvert fall tatt meg på mange eventyr. Og det har ordnet seg!

Jeg lærte meg også om prioritering som ung og barn. Og det skal man ikke kimse av. Hva er viktig for deg? Hva ønsker du, eller de du bor og lever med, å prioritere?

Og tilbake til det med tall igjen. Kanskje bli litt bevisst på hvor ofte du sjekker klokka gjennom dagen, eller hvor mye du henger deg opp i tallet på vekten - eller gradestokken. Er det virkelig så viktig? Hva med å la seg rive seg med noen ganger - og eie det?

En historie om «kanskje»

Dette er et viktig øyeblikk for meg. Det ble ett av flere viktige øyeblikk på reisen i India. Men dette øyeblikket tar for seg historien om da «kanskje» fikk en større betydning.

Jeg satt ved bålet. Det er bekmørkt rundt oss. Bare bålet ga lys, i ansiktene våre - og som ga varme. Den eneste varmekilden. Her. På toppen av et fjell i Deraduhn i Nord-India. Tidligere på dagen hadde jeg fått vitne Himalayafjellkjeden. Jeg hadde vel egentlig ingen anelse at det skulle bli noe sjelesettende for meg, før det ble det. For jeg satt, da, og kunne ikke annet enn å stirre på den. Og føle en enorm ro, respekt og følelse av under. Det var så mange tanker som strømmet gjennom meg da, uten at det var noen spesifikke tanker som egentlig strømmet på. Det var bare mye som skjedde, inne i meg, på én gang. Det var vakkert. Det var enormt. Det var - stort. Fjellkjeden. Men også det som beveget på seg inne i meg. Jeg følte meg heldig som fikk lov til å ta del i, og oppleve dette. Og det var heller ikke noe jeg hadde planlagt. Det bare ble sånn.

Du skjønner. Jeg reiste alene til India. Jeg dro rett til Rishikesh, som er helt nord og øst i India. Ganges, den hellige elven, renner gjennom denne lille byen. Altså. Liten er den jo ikke. Cirka 100 000 innbyggere, men veldig mye mindre enn de andre storbyene. Blant annet Mumbai med sine 21 millioner. Og hovedstaden Delhi med et akkurat tall på 25 703 000 innbyggere, som ble estimert i 2015 (Store Norske Leksikon). Jeg hadde valgt å dra direkte til Rishikesh. Og det var jeg glad for. Overgangen til indisk kultur ble mindre overveldende og jeg kunne ta innover meg den bit for bit, ikke alt på en gang.

Jeg hadde leid meg inn på et hostell for én måned. Et stort hostell, som man heller kan kalle et hotell. Det som gjorde det til et hostell var rommet jeg sov på, som endret inventar som regel daglig. Nye mennesker til og fra. Til min store overraskelse møtte jeg bare indere på hostellet. Det var kun få fra vesten på denne tiden av året, utenfor «high season». Og med mine, i utgangspunktet få, fordommer, så trodde jeg vel ikke at det var så mange indere som reiste. Som er veldig naivt. For India er stort, enormt. Med 28 ulike stater, hver med hver sin kultur, hvert sitt ulike klima, tradisjoner. Det er fortsatt mange fellestrekk. Men jeg la merke til at når indere snakket med hverandre, sa de først hvilken stat de var fra. Som når jeg sier at jeg er fra Norge, eller noen andre fra Skottland. Som om det ville være med å kartlegge hvilken person det var. De har til og med ulike språk. For dem kan det noen ganger være lettere å snakke engelsk med hverandre, som hvilket som helst annet indisk språk.

Og maten, for ikke å snakke om - maten. Så lages den også ulikt, i hver stat. Dette syns jeg var og er veldig interessant. Dette hadde jeg ingen anelse om, da jeg reiste dit. De har også ulike kaster, som jeg hadde lært om på skolen som barn, hvor etternavnet kan avgjøre mye om personen. Men dette er ikke noe som blir snakket om. Dette ligger der skjult, og synlig. Som alle regler og koder, som er i enhver kultur. Og et hvert samfunn. For meg var det uansett og allikevel interessant å kunne lære meg kodene og reglene, i dette landet. Denne formen for nysgjerrighet og åpenhet, har jeg skjønt tar meg langt. Med solo-reiser, i ulike land, altså alene, så blir man møtt på en annen måte. Samtidig som man er tvunget til å møte andre på en annen måte. Det faller i hvert fall veldig naturlig å være åpen, og nysgjerrig og tilstede. For - hvorfor ikke?

Og denne gangen skulle det ta meg, til fjelltoppen i Deraduhn, med utsikt over Himalaya-fjellkjeden, og en samtale rundt bålet, som skulle sette seg - og huskes.

Det hører med til historien. At han ene jeg snakket med rundt bålet - var en venn og business-partner av en som jeg møtte på hostellet. En eventyrer, som meg, med jeep, han var fotograf, og hadde reist rundt over hele India. Og eide også et eget firma som tok andre med på tur, der ingen skulle tro man kunne dra. Jammen var jeg heldig! Tenk for en flaks! Han lærte meg mye om India, og rettet på meg når jeg spiste feil. For i India, spiser man med hendene. Og jeg brukte venstrehånden, istendfor høyre. Han ble rett og slett min personlige turguide. Helt gratis. Det eneste jeg betalte for var deler av bensinen, til bilen, som tok oss fra det mer eksostunge Rishikesh, til det åpne landskapet, lengre opp. Hvor han ofte reiste. Han hadde nemlig vokst opp og bodde i Delhi og hadde en vond hoste, som han ikke ble kvitt. Men som ble bedre når han var utenfor byene. Og denne gangen, dro han til Rishikesh, og møtte meg, den fjerde dagen jeg noensinne hadde vært i India - spurte meg om jeg ville bli med på fjellet, for det var det han allerede hadde planlagt. Og jeg sa - Ja!

•

Og så har vi kommet til denne «kanskje»-en da. Kanskje har jeg bygget opp historien litt vel mye nå. Kanskje det jeg sier, kommer som en selvfølge for deg. Kanskje du rett og slett blir skuffet - og, kanskje ikke. Kanskje jeg ikke vet hvorfor akkurat du har kommet hit, til akkurat denne hjemmesiden, og leser akkurat dette blogginnlegget. Kanskje vi ikke trenger å vite akkurat hvorfor, eller hvordan, at det ikke har noe å si.

Jeg elsker ordet «kanskje». For det er så mye der ute, som er underlig - og forunderlig. Og samtidig som det pirres en nysgjerrighet i det, og på samme måte er litt irriterende, for da kan man ikke vite helt sikkert. Så er det allikevel noe som er gøy. Og som tar tilbake den drømmende undringen, man hadde som barn. For.. kanskje?…

Og det var rundt dette bålet jeg ble møtt, av likesinnede, rundt dette temaet. Samme kvelden hadde vi danset rundt bålet. Ja, det høres litt vel mye ut. Jeg kan i grunn se det. Men på denne plassen, hvor vi tre var. Han ene, han andre - og meg. Så var det også to lokale, som ikke kunne noe engelsk, og som hadde bodd på denne fjelltoppen hele livet. De var gårdsbrukere - men nå jobbet de her som kokk og vaktmester. Den første kvelden jeg var der delte vi øl, og historier. Med mine venner som tolker, naturlig nok. Men også ansiktsmimikk og det å illustrere noe med hendene. Litt som å spille Fantasy eller Alias! Fungerer på samme måten. Fra tidligere reiser, og i grunn barndommen, var dette et kjent fenomen for meg.

Den siste kvelden der ønsket de å lage ekstra god mat og synge karaoke. Som for øvrig hørtes helt forferdelig ut, med en rusten høyttaler og sangstemmer som matchet høyttaleren. Men de forklarte underveis hva sangene handlet om. Og det var bare kjærlighet. Enten lengsel etter kjærlighet, eller kjærlighet som hadde blitt funnet. Gamle sanger og nye sanger. Og det var også da de satte på lokale sanger som vi kunne danse til. Rundt bålet. Og det var så gøy. Og den ene sangen, som jeg husker ekstra godt - var så bra. Og for meg, som ikke hadde hørt den sangen før, og som ikke hadde danset på denne lokale måten - så falt det seg helt naturlig å følge rytmen, og dansen, og det lokale.

Og det er her hele poenget med historien kommer fram. Den ene lokale - og den ene vennen. Den andre vennen var for opptatt med mobilen og jobb etterpå, og den andre lokale, gikk på kjøkkenet og ordnet mer mat. Men den ene og den ene, syntes det var merkelig og rart og litt mystisk, at jeg kunne, så fort gå inn denne dansen, og det ukjente, så fort. De snakket om muligheten for at jeg hadde levd et tidligere liv der. At jeg hadde hatt et liv der tidligere. At jeg hadde kommet hjem.

Kanskje!

.