En polfarer

Foto: Anne Marte

Etter å ha reist tre måneder på solo-tur i Italia bestemte jeg meg for å flytte på hytta, bo der. Og det ble et lite eventyr i seg selv.

Jeg skal ikke fornekte at det var på grunn av den økonomiske situasjonen jeg var i, som utløste ideen. Jeg kom meg akkurat tilbake til Norge med de pengene jeg hadde, og var ikke aktuelt for meg å bo hos foreldrene mine. Så det ble heller hytta. Men jeg var samtidig klar for noe nytt og annet, som kunne trigge nysgjerrigheten min. Det ble også en test for meg, merket jeg. Hvordan jeg klarte meg mentalt.

For det var først sommer. Og så ble det høst. Og ja, du kan jo gjette. Så kom vinteren. Og det var da jeg virkelig ble testet. Og det var så gøy. Virkelig gøy.

Jeg hadde på forhånd tenkt meg ut hvordan jeg ville gjøre det. For det er verken innlagt vann, eller strøm på hytta. Så jeg måtte sørge for at det var nok ved. Nok gass. Nok stearin, og parafin. Jeg «polstret» gulvet med ekstra gulvteppe, sånn at kulde ikke kunne komme opp fra gulvet. Og det endte også med, å flytte hele bosituasjonen inn på det ene soverommet, for å slippe å varme opp hele hytta da jeg kom tilbake fra jobb. For ja, jeg jobbet. Turnus. Så det var både kveldsskift og dagskift. Som betydde at jeg måtte stå opp så tidlig som halv fire for å rekke jobb. Det for å unngå problemer med bilen, for den måtte måkes og skrapes. Og ikke minst…. Jeg måtte gå halvannen time, på ski, for å komme meg til bilen. Og hva om jeg ramlet? Jeg var fast bestemt på at det at jeg bodde der jeg bodde, ikke skulle bli en unnskyldning for å komme for sent. Det ble et mål for meg. Et mantra, kan du si. Og derfor måtte jeg opp tidlig, og legge meg tidlig.

Jeg må bare si det. Det var virkelig fantastisk, hele opplevelsen. For du skal vite at hytta ikke ligger i et boligstrøk.. da. Det er ingen som bruker de andre hyttene rundt på vinteren. Så jeg hadde hele området for meg selv.

Det var storm på et punkt og jeg gikk fra jobb, og møtte på en scooter med to personer som var dekt i snø, og hadde spade, og det var kveld og mørkt. Og de lurte på hvor det var jeg skulle henn. Den eneste levende sjelen de hadde møtt på veien, og ja, det var storm. Men jeg, jeg.. skulle på hytta! De visste ikke helt hva de skulle svare, men de nølte, og så kom de med et «jah..». Videre med en «God tur». Og jeg sa «Takk!», med et stort smil midt i fjeset, og med blikket vendt tilbake på stien foran meg.

Det var vel de eneste jeg møtte på da jeg bodde der, de månedene jeg overvintret.

Det kunne også være så mye snø at jeg gikk med snø opp til hofta. Og måtte ploge meg selv gjennom for å komme meg inn i varmen. En polfarer. Det var det jeg følte meg som. Gikk med ett skritt av gangen. Målrettet som faen.

Jeg dusjet på jobb før vakten startet. Og rakk til og med å gjøre yoga først. Frisk og rask. Og med røde, ildrøde kinn. Like klar for dagen som jeg følte meg. For jeg hadde gått og vært ute, en og en halv time allerede. I mørket. Og med bare månen som lys. Du kan se på bildene ovenfor, hvordan det så ut. Vakkert.. ikke sant?

Da jeg gled frem til jobb, og gled tilbake fra jobb. Hadde jeg én sang som gikk på repeat. Og hver gang sangen kom til et punkt, hev jeg den høyre staven min opp. Og nesten hver jævla gang, så føltes det som en seier. En lykke, som var knyttet til akkurat de øyeblikkene.

Jeg kunne også stoppe opp, flere ganger. Bare for å ta innover meg, hva det var jeg faktisk drev med, og for å ta innover meg naturen jeg hadde rundt meg. Som var overalt. Mørket, snøen, lydene, som ikke var der. Fordi det var helt stille. Da jeg kom frem til hytta fikk jeg en rutine med å skru på gassen først, tenne lys og så begynne å lage mat. For det var iskaldt da jeg kom frem. Jeg var varm, etter dagens ekspedisjon, men hytta hadde ligget der og fryst seg til gjennom dagen eller kvelden. Men da maten var ferdig, bare noen enkle varme nudler, var også rommet varmet opp. Og jeg kunne sette meg inne på rommet, først ta av meg de da kalde og svette klærne mine. Henge de opp rundt i rommet på egne dedikerte plasser. Og så falle til ro. Jeg husker jeg var så klar i tankene, klar i «toppen». Pålogga. Jeg kikket ut gjennom vinduet, opp mot stjernene, og fikk en kald bris i ansiktet imens kroppen ble varmet av de tente lysene og gassovnen. Magisk. Jeg lurte på bare enkle ting. Som om, hvis det kommer mer snø der nå - på taket, på utedoen jeg hadde blikket mot, så kom det tunge laget med snø til å velte. Gli ned. Jeg må le. Noe så enkelt. Det helt enkle. Og jeg kikket opp på stjernene også, og tenkte egentlig ingenting. Bare stirret på de.

Jeg vet ikke om det her er noe jeg kommer til å gjøre igjen. Men at jeg faktisk gjorde det. Det er veldig gøy, og noe jeg alltid kan og skal ha med meg videre. Jeg gjorde.. det! Ikke bare «jeg gjorde det». Men det var det jeg valgte å gjøre. En merkelig greie, som bare eksalterte til noe som ble noe helt eget og minneverdig. Gøy! Det hadde aldri vært en drøm for meg, men ble en drøm, ut av det blå.

Sånn som det ofte kan være!.