Angst for meg

En kontrast. Eller kontraster.

Jeg har nok alltid hatt angst. Men med årene har den blitt mer tydelig, mer konsekvent, kan man si. Den kommer nesten alltid som forventet. Men allikevel kommer den som en overraskelse og plutselig. Det er som at det inne i meg, ikke lengre klarer å holde den nede eller i sjakk. Forsvarsmuren kapitulerer oftere og oftere. Og umiddelbart tenker jeg egentlig at det er en bra ting. For hvor kom denne forsvarsmuren fra i utgangspunktet? Er den muren egentlig så nødvendig? Og kanskje, ved at den muren oftere er nede, så er jeg mer nede også. Ikke som i nede-nede, men nedpå. Når angsten inntreffer, så er jeg nærmest meg selv?

Jeg skal ikke komme her si, at det alltid er like lett å tenke. Men nå som jeg tenker på det, så er det det som gir mest mening for meg. Det er da jeg er helt rå. Åpen. Naken i grunn. Sårbar. Jeg har ikke noe som kan forsvare meg. Inne i meg. Jeg har ikke et forsvar. Og hvem er jeg da?

Jeg tror jeg er det nærmeste jeg kan komme meg selv.

Men så har jeg andre sider også. Helt andre sider som ikke roper engstelig. Eller sårbar. Eller noen som lurer på hvem i helvete jeg er. Da er jeg tydelig, direkte. Jeg tar kjappe avgjørelse basert på øyeblikket. Jeg reiser. Jeg møter nye mennesker, jeg står opp for meg selv - og er en borger av samfunnet. Den delen av samfunnet som har «ting på stell» (det er ihvertfall sånn det føles). Og det er en merkelig kontrast å bære. To vidt forskjellige sider av en og samme person. Og to sider av samme person, som også skal koeksitere. Jeg kan jo ikke akkurat rømme fra den ene eller den andre. De er jo der «begge to». Begge to kontrastene, som tar over kropp, hodet og handling - på tur, ettersom.

For angsten den føler jeg er i hele meg. Til og med kroppen kjenner det. Ikke bare det at jeg unngår å gjøre noe, men den tar over i kroppen også. En slags lammelse, men også, kan være, skjelvinger, og jeg føler jeg bærer angsten over hele meg. Jeg føler også at jeg viser angsten for alle. Nesten som at det ropes ut JEG HAR ANGST. JEG ER ENGSTLIG. JEG ER REDD. DETTE ER UBEHAGELIG. Men jeg vet jo også, at det bare sitter i hodet mitt. For jeg går rundt og ser ut som akkurat alle andre. Og de fleste bryr seg egentlig ikke, og har nok med selv og kanskje sin egen angst også?

Vi har vokst opp i et samfunn hvor man skal være tøff, man skal ha noe konkret å vise til, om det er konkrete svar eller om det er konkrete materielle ting. Men angsten, er jo ikke konkret. Den er veldig diffus. Ubeleilig og kommer oftest når man ikke vil ha den der. Men - når vil man egentlig noensinne ha angst? For den er intens. Det er som en kraft man ikke har ellers. Man er ikke vant til å kjenne på den. For man skyver den unna. Det er noe annet vi har lært. Å være redd. Det er farlig. Å være glad. Det er bra. Når vi er barn, når man gråter, så blir man oppmuntret og ledet tilbake til smilet, som føles godt og behagelig. Så vi lærer aldri å være komfortable med å ha flere og andre følelser. De blir ikke rommet i samme grad som gleden, lykke og engasjement.

Og det er slitsomt da, når det er noe annet man føler, og man vil helst rømme fra seg selv. Men så er man stuck med det som blir en kontrast til det andre.

Men så lurer jeg på. Kanskje man ikke skal rømme? Bli med meg her nå. Kanskje angsten ikke er et avvik, men bare en godt tildekket og kamuflert del av en selv. At man kan lene seg inn til den, like mye som man lener seg inn på det som føles komfortabelt. Jeg liker å tro det i hvert fall. For hvorfor i all verden skal vi ellers ha den følelsen der også?

Jeg forstår at det har noe med amygdala, den delen av hjernen, helt bakerst der, som er direkte koblet til da vi var huleboere en gang i tiden, og kjempet mammuter, tigere, og at dette handler om overlevelse. Fight, flight. Freeze, release. I hvert fall den delen av hjernen. Og at det bare er sånn. Det er sånn vi er. Men at bildet av farer nå, ikke lengre er det som er rett foran oss i skikkelser og vesener som angriper oss. I hvert fall ikke for alle. Mange har den faren, hvor skikkelsene er mennesker. Med gevær og kniver. Og det er hjerteskjærende. Men for de aller fleste av oss, i hvert fall i Norge, så er det overskrifter i avisen, nyhetsbildet, dommedagsprofetier. Politikk. Eller så er det reklamer og kjente mennesker som forteller deg hva du behøver - ellers.. Og det er jo bare markedsføring og et triks for å selge. Så den delen av hjernen, helt bakerst, blir ofte matet. Direkte og indirekte, uten at vi egentlig er klar over det. Den trigger og trykker på den delen av oss som er og kan bli redd. Og når man er redd, så ønsker man å gjøre noe med det. For - å være redd er farlig. Å være glad. Det er bra.

Så det er mye vi gjør ut ifra frykt. Uten at vi alltid vet det.

Og det samme er med angsten min. Eller jeg er litt lei av å kalle det angst. ANGST liksom. Det er så rett i fleisen på en. Og en selv. Ordet er med å definere på så mange måter. Når det egentlig bare en følelse som alle andre. En tilstand. En følelse av at mye er uklart, og et ønske om å fikse eller gjøre noe med det. NÅ. Ikke etterpå. NÅ. Det er litt komisk egentlig. Man går bare rundt seg selv. I seg selv. En hamster på et hamsterhjul, som løper mot intet og ingenting. For hva løper vi mot? Glede, og lykke. Febrilsk. Og hva løper vi fra? Jeg vet ærlig talt ikke.

Jeg vet at fortiden kan spille en et puss. Farene som var da. Farene som har blitt impregnert og internalisert i nervesystemet vårt. Spesielt for de som har opplevd eller opplevde noe traumatiserende i barndommen. Igjen, hjerteskjærende. Dette er en så stor feil gjort ovenfor dem. Og barn, de er sårbare, helt avvæpnet. Men det er ikke bare igjennom traumer, eller noe definert som traumatiserende, som kan være med å forme et barn, som senere vil bli en voksen. Det er ulike enkelthendelser, det er hva vi blir fortalt om hva som er riktig og galt, det er hva vi får lov til og ikke lov til. Og på et eller annet vis, og egentlig uansett, så blir vi alle litt traumatisert, bare ved å leve. Bare ved å eksistere i en familie, et samfunn, et system. Og her tror jeg egentlig vi kan dra en slutning, en slags fasit, eller to streker under svaret. Vi blir alle formet av det vi lever i. Og vi trenger kanskje ikke å vite akkurat hva, hvorfor eller hvordan, eller kanskje du trenger akkurat det, og ønsker å vite det. Og da kan du også finne ut av det. Men det er uansett en følelse der, som vi alle - uansett hvem - rømmer fra. Som vi vil ha bort og vekk fra oss.

Og hvilke grep som kreves, avhenger av situasjonen. Om det er en reell fare. Eller en man har tenkt eller blitt påført, eller samler på fra tidligere erfaringer. Nå vet jeg at det ikke er så enkelt. Eller kanskje det er det?

Så et triks her, er vel kanskje å sjekke inn med seg selv. Haster dette? Er det viktig? Er dette noe som gjelder meg? Betyr dette at jeg er i fare? Er det en annen måte å se på dette? Kan jeg koble på kroppen og meg selv, i denne situasjonen, og først se det objektivt og nøytralt?

Og så er dette en berg-og dalbane som livet selv. Men så har jeg en mistanke om at livet egentlig ikke trenger å være stress, med at det er noe vi har blitt formet til å føle og tro. Som barn; opplevelser og erfaringer, og som voksen; repetetisjon. Av det man har lært av de nærmeste, og samfunnet ellers, som i større og større grad griper tak i en, i det man trer inn i de voksenes rekker. Ikke som konfirmant, nei. Men i det man skal være, per definisjon «voksen». Og være med på og gjøre de tingene som er voksent og følge de normene som er knyttet til det. Og ting skal «være på stell» når man ikke egentlig har noen forutsetning for å ha livet, eller seg selv på stell.

For man har aldri levd akkurat slik man lever i dag, før. Det er første gang. Med det følelseslivet man har nå, og utgangspunktet man fikk fra barndomsårene. Man har ikke levd akkurat slik man lever akkurat nå - før - nå. Og da er det helt greit å lure på hva i helvete en driver med. Og skifte mening. Og stille spørsmålene om dette egentlig passer meg.

Og disse spørsmålene, er ikke farlig. Tvilen man har. Og uroen som følger det å leve side om side med andre, er ikke farlig. Det å kjenne på usikkerhet, er ikke farlig. Det er farlig å tro at man hele tiden skal være sterk, årvåken, i forkant.. For det er umulig.

Så tittelen endres, herved, til «Livet for meg». Ikke Angsten for meg. Et sett uløselige spørsmål, med varierende svar, som endrer seg, like mye som jeg endrer meg. Uten frykt. Og helt enkelt, bare med meg selv. Og en trygghet og omsorg, og varme, i det - at jeg er akkurat der jeg skal være. «Angsten» skal ikke byttes ut. Eller skyves bort. Den er også her. Og også en del av meg. Like mye som alle de andre sidene jeg har. Og det handler ikke om å bytte ut eller skyve unna. For dette er livet.

Med forbehold om at man tar vare på den delen av seg som er engstelig, like godt som man rommer det å være glad, sint, frustrert, og lei seg. Et viktig forbehold. For den delen må også få lov til å eksistere. Uten å bli kastet stein på, buet ned, hatet - eller stengt bak en mur. Og kanskje det egentlig ikke er kontraster. Men det er det man har lært seg til å tenke. Det er noe i tillegg til alt det som er bra, eller et avvik, fra normen. Nei. Jeg slår et slag for mangfoldet av følelsene i oss. De er der, og har kommet for å bli. Så det er like greit å romme hele sulamitten. Hele bøtte-baljongen. Hele det spekteret.

Jeg vet ikke om du ble noe klokere av dette jeg? Å lese dette? Men det kan hende at det ikke handler om å være så himla kloke heller. Men det handler om å akseptere. At dette, hva enn det er, det er en del av meg det óg.

Jeg er fortsatt meg.

Og starte der i hvert fall!