Drømmer, i hverdagen

Drømmer for meg. Er en gave.

Nå tenker jeg ikke på de drømmene som kommer om natten. Men drømmene man har i hverdagen. De små smutthullene, hvor man ser for seg selv et annet sted. Hvor det føles trygt. Og hvor det ser ut, som den følelsen når man ser utover havet eller en soloppgang. Hvor blikket er låst. Og hodet et sted, det ikke har vært enda.

De drømmene er uvurderlige. Og for meg, er de også viktige. De forteller noe om meg. Og det er mange ganger, jeg bare lar disse drømmene, eller lange tankerekkene få lov til å eksistere. I hodet mitt. Ja. Men jeg er av den mening, at disse drømmene, og tillatelsen til at de blir til lange tankerekker. Skaper nye veier i oss. I sinnet. I håpet. I det å eksistere.

Og jeg mener også. At de er der for en grunn. Dine drømmer, og dagdrømmer. Er dine. De er der, for å guide deg. Gi deg en pekepinn som hva som eksisterer i deg. Hva som rører seg i deg. Hva som kan være det aller ærligste i deg. Jeg vet ikke om dette høres for grandiost ut. Men for å gjøre det helt enkelt - den trigger nysgjerrigheten din, og, den, er uvurderlig. Den er, alt.

Den driver deg, som person og som følelsesmenneske fremover. Den skaper rom i deg, hvor du kan være leken.

Og hvis disse drømmene, eller nysgjerrigheten - også skaper handling. Da er vi inne på noe.