«Vet ikke»

Jeg elsker «vet ikke». Det rommer så mye, samtidig som det er så veldig ekte - og ærlig.

For er det ikke så mange ting vi ikke vet? Så mange ting vi ikke kan vite? Også går vi rundt og streber etter et svar med to streker under svaret, når sannheten er at det er noe som er veldig, veldig vanskelig. Det er jo så mange komponenter som går inn i et svar. Et svar om hvem man er, om hva man skal, hva man liker, hva man tenker om ulike temaer. Det er gøy å bli utfordret, for det setter igang prosesser i en. Samtidig som det er, tenker jeg.. greit å si.. «Vet ikke». Og kanskje man har et svar neste gang man sees, eller kanskje man kommer på et svar når man er alene. Men i øyeblikket, så er det også greit å ikke vite. Det kan være litt skummelt. Man står plutselig der, litt naken, og sårbar. Som om man er ingenting. Men det er på en måte litt godt også.

Det senker skuldrene. Man kan være tilstede og observere , og ta i mot. Være tilstede. Istedenfor å tenke selv på hva jeg tenker. Og jobber freblisk for å finne noe som kan møte - det man blir møtt med. Det er en herlig følelse, skal jeg si deg.

Så prøv selv. «Jeg vet ikke». Og stå i det.

Det samme med «kanskje». «Jeg er usikker». «Vi får se».

Jeg tenker det er, mer ekte. Jeg tenker det er, mer sant.

Kanskje ikke hele tiden. Men noen ganger, og ofte, så.. «vet» man ikke.

Man kan bare tro.. og tenke.. og ane.. Og ha en mening. Uten å helt «vite».

Det er gøy! Prøv det.