Tall

Jeg har skjønt at jeg bryr meg lite om tall. Det er som om de går meg hus forbi. Klokke (altså tidspunkt), temperatur, datoer, vekt.. Det er akkurat som, at for meg så gir det ikke nok, informasjon. Og tid generelt får man ikke gjort noe med - og temperaturen, den er som den er. Ikke noe av dette avgjør på noen måte om min dag blir bra eller ei. De har for meg ikke noe å si. Alder også. Det er så mye mer som rommer hverdagen, individet.

Man kunne nesten si, eller tenke, at jeg har talldysleksi. Men samtidig, så er jo ikke tall.. en naturlig ting.. Den er.. menneskeskapt. Altså, den ble skapt for å skape orden. Rutiner. Et system. Og det er jo.. greit nok det. Det er i orden. Men jeg vet også hvor mye tall - altså klokka (sekundviseren, minuttene, timene), for ikke å snakke om vekten. Men med vekten.. så lenge jeg føler meg greit komfortabel i kroppen. At den fungerer. Den er sunn. Frisk. Er ikke det det viktigste? Og hva gjelder klokka, så følger jeg vel heller min egen klokke. Den som forteller meg når jeg skal legge meg, når jeg skal stå opp. Når det er på tide på møte folk. Den er ikke basert på tallene eller datoene. Men magefølelsen og intuisjonen. Den vet. Og den vet, etter min mening - best.

Og jeg sier ikke at man skal kaste klokka, og trampe den med både venstre og høyre ben. Selv om det hadde vært veldig godt..

Nei, men jeg mener vel at det kan være greit å ikke la seg være styrt av den. At tallene og disse nummerne ikke blir noe som blir en del av vår identitet.

For, så er det regn, sludd, og dårlig vær. Hva så? Da må man kle på seg. . Ta på regnjakke. Er det noe verre enn det?

Og ja, om det er snø på den jævla bilen - ja, men da må man opp litt tidligere for å ordne det. Eller kjøpe seg et sånt folie som man har på ruta.. Eller bare ta et slitt laken, som man uansett skulle kaste.

Det er så mange detaljer - og så mye mikrostyring, når man legger seg inn og opp i, akkurat dette med - tall. For jeg tenker at livet er mer. Hvordan du har det med den andre - er det koselig, ja, så hvorfor ikke bli lengre? Hvis man kjøper seg en hel kylling, og ender med å spise opp nesten hele - ja, så var det det du skulle da. Var det ikke sånn at du koste deg? Og jeg må selvfølgelig, understreke, at med ulike sykdommer og helseproblemer, og med anbefaling fra lege, så skal det tas hensyn til. Men jeg håper allikevel at poenget mitt uansett kommer frem.

•

Tall ligger også i penger. Og det er et for stort tema, og så personlig for mange, at det kommer jeg ikke til å skrive noe særlig om her. Men sånn jeg ser det, så gjør man seg lurt i unne seg. Og kanskje ikke tenke at man «unner seg», men at dette er - og skal være. Man trenger ikke å gjøre seg liten, for å kjøpe noe man ønsker. Og ja, kanskje man må spare etterpå. Men man har da tatt et valg. Man er ikke slavisk nøye. Denne måneden velger jeg å gå litt bananas, og dette innebærer at jeg har mindre neste måned. Men faen om det er verdt det! Lever vi ikke bare denne ene gangen da? Og er det ikke så mye mer som er viktig? Samhold, omsorg, at man ser det andre mennesket - er sammen. Eller koser seg veldig alene?

Jeg har reist meg blakk flere ganger. Men så har det vært et valg jeg har tatt. Og jeg har tenkt at det ordner seg. Noe det også har. Det gjorde at jeg overvintret på hytta og fikk noen fantastiske opplevelser. Det gjorde at jeg ba om hjelp hos ei venninne, og bodde der, som også ble fantastisk - selv om jeg kun kjøpte meg havre, egg, melk og poteter, og spiste det. Men er ikke det litt av sjarmen også?

Hva forteller du deg selv? Tenker jeg. Hvilket narrativ legger du på det du gjør? I forhold til penger, men også så mange av de valgene du tar? Hva forteller du deg selv, og hva forteller du andre? Gjør du deg liten, og skyldig. Eller eier du det? Dette kan kanskje være litt omstridt. Men istedenfor å si «Penger kommer og går», som man pleier å si, og nikke til. Kan man ikke heller si; «Penger går - og kommer»? Altså, penger.. de går. Og de kommer. Det har i hvert fall tatt meg på mange eventyr. Og det har ordnet seg!

Jeg lærte meg også om prioritering som ung og barn. Og det skal man ikke kimse av. Hva er viktig for deg? Hva ønsker du, eller de du bor og lever med, å prioritere?

Og tilbake til det med tall igjen. Kanskje bli litt bevisst på hvor ofte du sjekker klokka gjennom dagen, eller hvor mye du henger deg opp i tallet på vekten - eller gradestokken. Er det virkelig så viktig? Hva med å la seg rive seg med noen ganger - og eie det?